Da jeg stilte til valg hadde jeg aldri trodd at jeg ville ende opp som varaordfører – og som ordfører i totalt fem måneder. Enda mer usannsynlig var det at jeg skulle være med på å sende unger hjem fra skoler og barnehager, at jeg som Nesodden-ordfører skulle kjempe for flere vaksiner, eller alt det andre i koronatida som nå føles helt uvirkelig. Sammen med beslutninger om investeringer i skoler og sykehjem, om viktige trær og russebusser til besvær, har dette gitt meg den bratteste læringskurven, den meste krevende og den mest meningsfulle «jobben» jeg noensinne har hatt. Takk!

Vi er heldige på Nesodden. Det handler ikke bare om de naturgitte forutsetningene for Oslofjordens grønne hage. Det handler vel så mye om hva vi som Nesodden kommune får til, takket være 20 000 nesoddinger, 1500 kommunalt ansatte og noen titalls folkevalgte. Gjennom denne perioden har vi klatret helt til topps i «Naturkampen» – miljøorganisasjonen Sabimas rangering av norske kommuners innsats for å ta vare på naturen. Nylig ble vi kåret til Norges 5. mest robuste kommune etter en totalvurdering av demografi, arbeidsmarked, utdanning, økonomi og miljø. Kommunal Rapports «kommunebarometer» plasserer jevnlig Nesodden i tetsjiktet når det gjelder å få mest mulig ut av pengene for innbyggerne. Og ikke minst: Nesoddingenes engasjement for lokalsamfunnet savner sidestykke. Dette engasjementet betyr selvsagt også at det kan se ut som om uenighetene er større hos oss enn andre steder, og det tar meg til mitt første håp for det nye kommunestyret:

1. La oss bruke mer tid på de store og viktige spørsmålene, og mindre på de små. Her har alle et ansvar, men de folkevalgte og Amta spesielt. Det er forståelig at de konkrete sakene der noen har en klage, er lettere å diskutere enn de større og mer framoverskuende spørsmålene. Det er lettere å lage et oppslag i Amta om at Blomsterveien barnehage bør gjenåpnes enn å lage en plan for gode og kortreiste barnehager for hele Nesodden. Det er lettere å skape kontrovers om at den delvis kommunalt eide Alværn småbåthavn har en utforming som ikke er helt i tråd med planene, enn å prioritere en virkelig opprydding i de altfor mange ulovlige byggetiltakene på Nesodden. Resultatet er dessverre mindre folkestyre: Vi bruker tida og kreftene våre på ting som ikke monner for å gjøre Nesodden bedre. Jeg har selv følt fristelsen og syndet på dette mange ganger – særlig i starten av perioden, da jeg var helt fersk. Det tar meg til mitt andre håp:
2. Det må bli mer attraktivt for flere å engasjere seg i lokalpolitikken. Jeg er rett og slett bekymret for den store gjennomstrømmingen blant Nesoddens folkevalgte og for skjevfordelingen blant dem. For det første tror jeg at erfaring hjelper folkevalgte til å være konstruktive og ryddige. I alle fall opplevde jeg i begynnelsen av perioden at jeg lettere ble et offer for de beste lokale lobbyistene – de som har størst ressurser eller klarer å rope høyest. For det andre ser jeg at uerfarne folkevalgte gjerne får mindre innflytelse enn de mer erfarne. Da er det bekymringsverdig at det først og fremst er menn og de over 50 år som tar gjenvalg. Når skoler, barnehager og andre tjenester for barn og unge utgjør ca. halvparten av kommunebudsjettet, er det et demokratisk problem at ingen av småbarnsforeldrene i dagens kommunestyre tar gjenvalg.
3. Mitt siste håp er at vi alle klarer å tenke mer på kommunen som et verktøy for fellesskapet vårt og mindre på kommunen som «øvrigheta». Selvfølgelig må kommunen forholde seg til og håndheve nasjonale lover og forskrifter, så vi står ikke fritt i bruken av kommunens 1500 ansatte og budsjett på 1,4 milliarder kroner. Det er likevel en enorm ressurs som vi sammen rår over. Hvordan kan vi koble de ressursene enda bedre med Nesoddens største rikdom: De 20 000 nesoddingenes samlede engasjement og kompetanse? Vi har alt fra sauedrift til Norges viktigste sykehus for rehabilitering, vi har kanskje Norges høyeste konsentrasjon av forskere og landets desidert største kunstnertetthet. Engasjerte foreldres rolle i etableringen av Fellesverket på Skoklefall – det første av de Røde Kors-finansierte «fellesverkene» utenfor en storby – illustrerer hvor mye vi får til når frivillighet og kommune jobber godt sammen. La oss tørre å tenke nytt for å gjøre enda mer av det!

Jeg står ikke på kumulert plass i årets valg rett og slett fordi jeg nå vil prioritere familien høyere. Den som ikke prioriterer det mest grunnleggende, står på leirføtter. I mitt liv er familien det aller mest grunnleggende. For folkestyret er kommunen det aller mest grunnleggende. Derfor håper jeg du som leser dette bryr deg om årets valg, deler dine meninger med andre og legger din stemmeseddel i valgurnen. Det er slik vi kan ta vare på framtida på verdens beste halvøy. Takk for meg og godt valg!