Øyvind Solum, som er fylkestingsrepresentant for MDG i Viken og ordførerkandidat for Nesodden MDG, skriver i denne kronikken at det blant annet av beredskapsgrunner haster med å skape et bærekraftig lavutslippsamfunn innen planetens tålegrenser, og med økt selvforsyning innen landbruket.

Hadde alle på jorden hatt samme forbruk som oss i Norge hadde vi trengt 3-4 kloder. Jordens befolknings fotavtrykk tilsvarer halvannen klode. Når vi bruker mer ressurser og slipper ut mer forurensning enn jorden fornyer og absorberer, utarmer vi jorden. Dette bidrar til en mer ustabil verden. Mat- og vannmangel eller klimakatastrofer gjør samfunn mer ustabile. Ekstreme politiske bevegelser får lettere grobunn, og faren for krig, terror og flyktningebølger øker.

Norge er ikke lite, andre regioner er mindre. Hvis de regner på hver av sine regioner med fem millioner mennesker, så trenger ingen gjøre noe, for alle er for små? Vi må alle gjøre hva vi kan, og samarbeide for å lykkes. Det gjelder også innad i Norge, hvor både stat, fylker og kommuner, foruten arbeidsliv, frivillighet må bidra. Både fylker og kommuner har også større rolle i dette enn mange innser.

For å ta vare på naturen og gjøre det vi kan for å sikre velferd, frihet og trygghet for fremtiden må vi skape et bærekraftig lavutslippssamfunn innen jordens tålegrenser. Dette har vi i MDG fått med oss fylkestinget i Viken til å vedta som styrende for kommende planer. Det er også kjernen i FNs bærekraftmål for 2030, selv om den praktiske politikken i Norge ikke støtter målsettingen, og dessverre ikke alltid i fylket heller.

Utgangspunktet for MDGs politikk er å virkeliggjøre at vi har én klode på deling, og at vi må skape best mulig løsninger for oss alle innenfor denne rammen. Vi må arbeide for økt livskvalitet, med større fokus på psykisk helse, et arbeidsliv som er mangfoldig og livskraftig også etter hvert som oljenæringen fases ned, og vi må skape det som kalles sirkulærøkonomi, med blant annet deling og gjenbruk av mest mulig av våre ressurser. Den nasjonale politikken vil neppe lykkes, om ikke byer, fylkeskommuner og regioner bidrar med sitt.

For at det reelt skal være et bærekraftig samfunn er det mange faktorer som må være på plass. Naturkrisen er presserende, og går hånd i hånd med klimakrisen. Vi kan ikke ødelegge stadig større arealer. Vi tapper jorden for ressurser, bygger den ned og fragmenterer, driver landbruk og skogbruk på måter som minsker mangfold. Rundt halvparten av jordens arter er utryddet de siste 50 årene. Oppdrettsfjærkre utgjør rundt 70 prosent av alle fugler på planeten, slikt at bare rundt 30 prosent er ville fugler. 60 prosent av alle pattedyr på jorda er husdyr. 36 prosent er mennesker og 4 prosent er ville dyr.

Arealødeleggelsene i kombinasjon med mer industrialisert landbruk gjør oss sårbare, og skaper mindre rom for å takle uår og klimaendringer. Globale forhold kan slå hardt inn. Vi ser at vi ikke kan stole på at internasjonal handel sikrer våre behov. I et beredskapsperspektiv er større grad av selvforsyning innen landbruket, basert på egne ressurser, viktigere enn noen gang. Vi kan ikke late som «norsk» produksjon er norsk selvforsyning når det i praksis baserer seg på import av kunstgjødsel og kraftfor dyrket i andre land.

Jordbruksoppgjøret i år ga mer penger til gårdbrukere enn før, men støtter fortsatt importert fôr, større og mer industrialiserte gårdsbruk, og fortsatt nedlegging av mindre bruk og arealer som går ut av produksjon, færre sysselsatte i landbruket, og dårligere muligheter for gode liv i distriktene.

Svekkelsen av landbruk og distrikter fører uunngåelig til sentralisering, og har vært politikken både til den forrige blåblå regjering, og til den rødgrønne regjeringen. Om det ikke har vært tydelig at det har vært uforsvarlig tidligere, bør dagens situasjon gjøre det tydelig at dette ikke kan fortsette. Vi hindrer ikke sentralisering ved å gjøre det dårligere å leve i byområder, men ved å legge til rette for gode liv i distriktene – samtidig som vi styrker norsk selvforsyning. Det er også viktig for beredskap i mer usikre tider. Dermed mener vi at både kommuner og fylkeskommunen også bør gjøre mer for å støtte opp om landbruket, og mer lokal matauk – som jo også er et viktig trivselstiltak.

Bærekraftige løsninger for byer og distrikter er ikke det samme, og MDGs politikk for byer og distrikter er ikke den samme. Uansett er vi mer bekymret for politikken til flertallspartiene som ofte handler om sentralisering og nedbygging av dyrkbar mark og natur, samtidig som man ikke satser nok på å bygge ut et godt nok og rimelig kollektivtilbud, som kan gjøre det enklere, ikke bare for folk i byene, men også for folk i distriktene eller med dårlig råd å komme seg rundt. Det ville spare store kostnader for samfunnet ved at vi kan slippe å bygge nye motorveier og ta store arealer.

På verdensbasis står bygg og anlegg for over 1/3 av klimautslippene og for arealødeleggelser. Vi må bygge mer klima- og miljøvennlig, både når det gjelder bygg, og plassering, hvor vi må legge til rette for at flest mulig kan gå, sykle eller ta kollektivt, for å spare arealer og minske forurensning. Det er ikke alle som kan sykle, men så er det ikke for dem vi gjør dette. Vi gjør det for å skape plass på veiene til de som trenger det, for tryggere skoleveier for barna våre, og for å skape et best mulig miljø for oss alle.

Så tror vi at stadig flere innser det samme. Vi er dermed åpne for å skape gode samarbeid for å finne gode løsninger sammen med andre, uansett politisk farge, for å ta de nødvendige skrittene for å sikre velferd, trygghet, frihet og bærekraft for nåværende og kommende generasjoner.